SUKKER – NOT YET

SUKKER – NOT YET

Jeg er avhengig. Jeg er avhengig av sukker, og det påvirker livet mitt.

 

I perioder så kan jeg spise så mye smågodt, bare fordi jeg har tilgang på det (les; kort vei til en butikk, som har ekstremt lave priser) og fordi det smaker så godt. Det smaker godt i det øyeblikket jeg kjenner smaken i munnen, men resten er ikke godt. Jeg får smerter i musklene, kroppen hovner opp, jeg blir kvalm av meg selv og jeg får stygg hud. Det verste synes jeg likevel er at kroppen min ber om mer.

 

På vei inn i butikken så planlegger jeg hvor mye godteri jeg kan kjøpe. Jeg argumenterer for meg selv at jeg må kjøpe litt ekstra så ungene blir fornøyde, de skal kanskje ha noen på overnatting, kanskje de skal sove hos en venn, og trenger derfor å ha med seg en pose…. Jeg vurdere hvilke kombinasjoner jeg skal kjøpe inn, og hva de ulike i familien liker.

 

Det rare er, synes jeg, er at selv om jeg vet at jeg får vondt etterpå så tar jeg mer. Selv om jeg har bestemt meg for å slutte så kjøper jeg inn, selv når magen og smaksløkene sier ”nå er det nok”- så tar jeg mer – bare fordi jeg kan.

 

I følge Kahneman (2012) gjør hjernen vår ganske mange kortslutninger (hvis du leser boken på 542sider), noen av de er følgende:

 

Positiv egenvurdering som betyr at de gangene jeg bestemmer meg for å kutte ut sukker, så overvurderer jeg meg selv og min egen dømmekraft. Jeg forestiller meg at jeg en gang for all er ferdige med sukkerinntaket. Jeg vet hva som kreves og jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg tror jeg til og med kan sitte å se på at andre spiser godteri, uten problemer.

 

Tapsaversjon handler i dette tilfellet ikke om at jeg ikke må tape, i dette tilfelle så er det tapet av godteri. Det er ikke et tap for meg å ikke klare å slutte, men et tap å ikke få i seg nok (!?) fra skålen som står på bordet som jeg deler med andre. Jeg sniker til meg et par ekstra i skjul.

 

Egenbekreftelsen skjer når jeg har abstinenser, eller når jeg er i butikken. Da lurer hjernen min meg til at jeg fortjener å spise godteri, at det ikke er så ille etterpå. At alle andre gjør det og at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke har handler inn, i det minste. Det er jo superpraktisk å ha litt ekstra tilgjengelig hvis vi får besøk.

 

Disse kortslutningen lurer meg når avhengigheten og autopiloten er i farta, og den rasjonelle og tenkende delen av meg er slitne. Ønsket om å slutte er sterkt. Kroppen min vil at jeg skal slutte, likevel fortsetter jeg.

 

Hvorfor?

 

Fordi autopiloten vår er så stor og sterk, heldigvis, som gjør at vi kan gjøre alt det andre som vi trenger på autopilot. Men når det kommer til rasjonelle smarte valg, så drukner intensjonene i vaner (Samuelsen 2016). Den rasjonelle delen er så pinglete at den later som den virker – og vi tror, på grunn av kortslutningene, at vi har tatt rasjonelle valg.

 

Det betyr at i de periodene jeg klarer meg uten sukker så må jeg hensynta at hjernen lurer meg. Jeg må alliere meg med de rundt meg, jeg må planlegge mat, snacks og hvem jeg er sammen med. Jeg må bruke konteksten (omgivelsene) for å klare det, ellers vinner autopiloten – og det vil jeg ikke.

 

I periodene uten sukker så føler jeg meg sterk, sunn og en som får det til. Men disse periodene går pussig nok over, kanskje fordi jeg glemmer hvor sterk autopiloten er, jeg glemmer meg litt og tror at jeg fortjener det og at det ikke blir så ille….?

 

Hvis jeg kan gi råd i denne forbindelse, så er det følgende: omgi deg med forbilder, og de som spiller deg god i en slik situasjon (for min del så er det en mann som også avstår fra godteri sammen med meg). Vær godt forberedt, sov godt og ikke døm deg selv, det er tross alt autopiloten og vanene som snakker – ikke styrken din.

 

Husk at du har prøvd, ”not yet” som Carol Dweck sier, men en erfaring rikere, og kanskje et steg nærmere målet.

 

Rita Furan