Min kjære venninne og kollega utfordret meg, på min presentasjonsteknikk. Jeg ble lei meg, irritert og gikk så i forsvar. Hun ønsket å si at jeg ikke behøvde notatene mine, for jeg var best uten.
Følelsen jeg fikk var at jeg ville fortelle henne om hvorfor jeg brukte notatene mine. Jeg fikk en trang til å forsvare meg.
Jeg følte at hun ikke forstod meg og min metode. Jeg følte meg krenket.
Så må jeg spørre meg selv, hva er det som skjer?
Vi er to mennesker som er glad i hverandre, vil hverandre vel og ser opp til hverandre både faglig og personlig – likevel havner jeg i denne elendige loopen av å forsvare meg selv og egne handlinger.
Videre kritiserer jeg henne inni meg – og forsvarer meg selv!
Utrolig fascinerende!
Vi jobber med mennesker i endring. Vi jobber med adferdsmønstre og følelser. Dette er vårt fag. Dette kan vi. Likevel snubler vi!
Hjernen vår er så automatisert at det aller meste vi gjør skjer på autopilot. Heldigvis.
Men når noen påvirker oss, eller utfordrer oss, slik min kollega gjorde, gjør hjernen noen kortslutninger for å bekrefte seg selv. Den henter frem informasjon som bekrefter det den leter etter.
Jeg opplevde at den raske og den sakte delen av hjernen kjempet en kamp (les system 1 og system 2 i Kahneman) seg i mellom.
Den raske ville bare forsvare og argumentere for seg. Den sakte var nysgjerrig, den visste at denne tilbakemeldingen ville gjøre meg bedre i min jobb.
Jeg står fortsatt i limbo. Rasjonelt vet jeg at det er den sakte delen som er fornuftig, men følelsesmessig er det den raske som har rett.
Dette er avgjørende å forstå når vi jobber med mennesker, og organisasjoner i endring. Når vi skal lede mennesker må vi hensynta hvordan hjernen fungerer.
Det handler om å ta folk på alvor.
Jeg sitter fortsatt igjen med en følelse av å ønske å forsvare meg. Merkelig nok. Samtidig som jeg vet at hun har rett. Jeg er best når jeg er fri.
Prosessveileder
